Å kommunisere med tenåringer om problemene deres kan være vanskelig – det er så enkelt å si at “Du kommer over det.” Men å være avvisende kan motvirke at de ikke utrykker følelsene sine.
Under en samtale med barnet ditt, vis forståelse for deres ideer og bekymringer, og oppmuntre dem til å snakke om følelsene sine. Å praktisere aktiv lytting er nøkkelen til god kommunikasjon. Vis empati for problemene deres, i stedet for å haste med å ordne dem, og la dem få vite at du alltid er der for å lytte til hva de går igjennom.
Aktiv lytting i praksis
Denne samtalen mellom en forelder og barnet viser hvordan du kan bruke aktiv lytting når du kommuniserer:
Forelder: Kjære deg, hva er i veien?
Barnet: Det er ikke noe, gå unna. Hvorfor banker du aldri på døra?
Forelder: Unnskyld. Jeg trodde jeg hørte at du gråt. Vil du fortelle meg hvorfor?
Barnet: Du vil ikke skjønne det.
Forelder: Det tro jeg at jeg kan og jeg kan i hvert fall prøve. Kanskje du vil bli overrasket over hvor like opplevelsene våre kan være.
Barnet: Virkelig?
Forelder: Virkelig. Hva er det?
Barnet: (snufser) Alex* har sendt ut en melding til alle om meg og festen hennes.
Forelder: Åh vennen. Det er forferdelig.
Barnet: Slutt å være å sarkastisk. Jeg vet at jeg ikke er et sulten og hjemløs, men ...
Forelder: Jeg forstår. Jeg synes det er forferdelig når ting som det skjer og jeg forstår hvordan det kanskje får deg til å føle. Noe liknende skjedde med meg en gang og da følte jeg meg skikkelig utenfor.
Barnet: Hvorfor, hva skjedde med deg?
Forelder: Da jeg var på din alder pleide bestevennen min Sam og jeg å dra på stranden sammen. Men en dag sa han at han ikke ønsket å dra dit mer. Og da så jeg ham på stranden med noen andre fra skolen.
Barnet: Hva gjorde du?
Forelder: Jeg følte meg forferdelig. Jeg dro hjem og bestemoren din fant meg gråtende.
Barnet: Hva sa bestemor?
Forelder: Vi hadde en samtale som dette, og hun fortalte meg at jeg ville komme over det.
Barnet: Gjorde du?
Forelder: Ja, hun hadde rett, etter vært kom jeg over det. Jeg følte at hun var irritert over at jeg gjorde et nummer ut av det. Men det var alvorlig for meg. Jeg husker hvor avvist jeg følte meg.
Barnet: Er du irritert over meg?
Forelder: Nei, jeg skjønner hvordan du føler det nå. Det føles forferdelig å bli ekskludert fra ting som det.
Barnet: Jeg vet ikke hva jeg kan gjøre med det.
Forelder: Det visste ikke jeg heller. Til slutt innså jeg at det å være venn med Sam kanskje ikke var det beste for meg likevel. Vi var ikke riktig for hverandre. Så jeg lærte meg å ikke bli opprørt av ting han gjorde mot meg, og etter hvert føltes det bedre. Og det kommer du til å gjøre også.
Ved å spørre forsiktige spørsmål og tilby litt av egne erfaringer, så oppdaget denne forelderen hva som gjorde barnet opprørt. Det hjalp barnet med å føle seg hørt og støttet. Og holdt kommunikasjonen åpen for fremtiden, ved å ikke si at barnets bekymringer var tullete eller overdrevne
*For å beskytte privatlivet, har vi endret navnet på menneskene som forteller historiene sine på disse sidene. Men historiene de forteller er alle ekte.
